Det er m�rkt, vi er omtrent 5000 som ser scenen langsomt fylles med lys og r�yk, h�rer gitarene legge et tr�stesl�st teppe av ugjennomtrengelig lyd over det hele. Det er opprivende og vondt for oss sarte, og der st�r de: The Cure, verdensmestre i depperock, de svarteste av de svarte, de aller tristeste blant de mest fortvilte i postpunkens �ra.
Men s�, et par timer senere f�lte vi oss likevel oppstemt. Og det simpelthen fordi vi forsto at Robert Smith og de andre endelig har gjort som oss andre: Kommet seg gjennom puberteten.
Siden albumdebuten "Three Imaginary Boys" i 1979, har deres musikk grovt sett - og i en etterhvert ikke altfor begeistret lytters svette �rer, skal det innr�mmes - dreiet seg om perfeksjonering rundt ungdommelig overf�lsomhet, ten�ringens weltschmertz og mental vokseverk. Kort sagt noe de fleste av oss belemres med en tid - f�r vi er gjennom tunnelen.
Med den ferskeste platen "Wish" , som de fremf�rte nesten i sin helhet i g�r, svinger de p� ingen m�te til den andre ytterkanten. Det er tross alt melankolien som har gjort dem til et av verdens ledende rockband, men her anes en langt mer avklart og optimistisk tone. S� n�r Robert Smith et stykke ut i konserten kommer til den nye sommerslageren "Friday �M In Love" og ordene "I don't care if monday's blue / tuesday's grey and wednesday too / thursday I don't care about you, 'couse friday �m in love" , da kjentes det befriende.
Et m�te med The Cure fordrer vilje til � sette stetoskopet til hjertet for � lytte til den mer truende pulsering i v�rt indre. Og for at m�tet skal bli en berikende konsertopplevelse, kreves det vel at man anser Robert Smith som en guddommelig st�rrelse, her snakker vi om et av 1980tallsrockens mest markante ikoner - kjennetegnet av nattsvart busteh�r og utklint leppestift. Utover det fremst�r Cure anno 1992 som noe mer variert i anslaget enn vi kan huske.
"Pictures Of You" kommer tidlig, med et nesten muntert gitartema rundt det som tross alt er blant bandets varemerker, den gode popmelodien som gjerne med pomp�s kraft trenger gjennom st�yen. "Spider Man" byr p� klassisk synth svevende over en tung groove, mens de skyter fart igjen med en lekende "Just Like Heaven" . "The Walk" , en av gjennombruddsmelodiene, b lir en parantes som i konsertversjon strengt tatt ikke er en melodi i det hele tatt, mens for eksempel "Let's Go To Bed" demonstrerer hvor overdimensjonert et hightech lysshow kan bli. Best er The Cure kanskje i ytterpunktene, som i "Friday" og "End" eller "Cut" . Kontrollert s�tladenhet eller villfaren gitarfeedback, det er kanskje helbredelse � oppn� i begge stemninger.